02 februar 2014

Måske derfor har jeg skiftet kulør?

 

 

 

IMG_3330

 

Endnu en nat med nærmest ingen søvn. Der arbejdes på højtryk derinde. I de snirklede gange i min hjerne. Sjovt som intet er for stort eller småt til at blive tænkt, når man faktisk er træt som et alderdomshjem. I nat har det handlet om noget, som jeg nærmest har funderet over dagligt, og igennem flere år.

 

Hvordan går det til, at man kan miste en indlært færdighed? Jeg mener… uden at man har været ude for en ulykke og har fået en hjerneskade!

 

Det er virkelig besynderligt, for vi kender jo alle den der med, at har man først lært at cykle glemmer man det aldrig.   “ Bare op på cyklen igen” hedder det feks. ( eller er det hesten? ) Fra man er lille, lærer man hvordan ting og sager gøres, og siden er det bare noget, der sidder i kroppen og man tænker aldrig igen over hvordan. Man GØR bare. Uden at det koster den mindste grad af energi eller omtanke, griber man sit tøj og tager det rigtigt på. Man skærer brød. Holder tændstikken rigtigt når man stryger den. Trækker i snoren ( nå nej.. trykker på knappen ). Man ved, hvordan en nøgle fungerer. Man lærer og husker højre og venstre, at begå sig i trafikken, det meste om hygiejne og. hvordan man holder bordskik og spiser pænt.

 

Alt det og en million andre små ting holder hjernen skik på. Den sørger for, at vi i det hele taget går gennem livet, og at vi kan holde os selv i live. Den kender metoderne til det så at sige. Men hvad sker der Hr Peter Lund Madsen spørger jeg nu, når noget man har kunnet i flere årtier, simpelthen ikke længere har en plads i bøtten??  Er den skuffe simpelthen bare låst, og kan den i så tilfælde låses op igen måske?  Eller er kommoden skiftet ud med en mindre?

 

Hva? Hva? hva?

 

Jeg kan godt finde vej ud i køkkenet. Jeg kan åbne og lukke låger. Ved hvor gryden står, og hvordan man åbner for pakker og poser. Jeg kan bruge komfuret, vandhanden, kogekedlen, og også SE at der står forskelligt på hylderne. Men hvordan jeg sætter det hele sammen, så der kommer noget spiseligt ud af det, koster mig i dag så meget energi og koncentration, at jeg dybest set ikke laver mad mere end højest et par gange om mdr. Hvis det går godt.. Og så vil jeg slet ikke tage med, hvad der sker når jeg står i supermarkedet, og selv med en seddel i hånden skal beslutte, hvilke varer jeg skal købe.. DET er i sig selv som at skulle tage stilling til liv eller død. MAO helt umuligt.

 

Nu kan I med rette sige, at jaja.. sålænge du overlever og stadig kan putte mad i munden og tygge det, så lad dog være med at bruge så meget energi på at ærgre dig over det tab. Der er bare det ved det at jeg er, og har længe været, godt i gang med at ødelægge min krop og mit helbred fuldstændigt, og ikke kun fordi jeg æder medicin og ryger smøger, men også fordi jeg simpelthen kun spiser, hvad jeg lige kan putte i munden som det er. Enhver form for tilberedning og forarbejdning er så overvældende svært at hitte rede i, at jeg for længst har opgivet, og når jeg endelige tager tyren ved hornene er jeg så smadret bagefter, at der går uger og måneder før jeg forsøger igen. Også derfor har jeg så stor glæde af min lille bordopvaskemaskine ( som endelig virker igen ). Efter fremstilling af bare et enkelt måltid er der minus tilbage til oprydning/opvask.

 

Hele denne problematik betyder, at jeg indtager en ret så ensidig og allerværst, ALT for sukkerrig kost. Hvis man altså kan kalde det kost. I virkeligheden er det vel nærmere noget med, at jeg bare stopper noget i munden for ikke at dø langsomt hen ad vejen. Og min krop hader det. Den brokker sig ud over alle grænser over det hver eneste dag. Jeg har vidst længe, at det kunne være en af årsagerne til mine perioder med kronisk hovedpine feks. For bare at nævne det som jeg mærker tydeligst.

 

Jeg vil utroligt gerne ændre på det. Er evig og altid bevidst om at jeg ville få det bedre på alle måder, hvis jeg nu spiste fornuftigt. Eller… det ku være en faktor i kombination med alle de andre brikker, som lagt sammen har slidt på mig. Der sker simpelthen bare det, at så snart jeg står i køkkenet, så går alt i stå. Ingenting som helst går i gang af sig selv, som det ellers har gjort i mange mange år. Engang. Jeg har fortalt det før. At  jeg har været en top køkkennørd, som ku sammensætte menuer og frembringe retter, i søvne og med den ene arm på ryggen. I stedet kan jeg nu stirre blindt på de fødevarer jeg har at arbejde med, uden at ane hvad jeg skal gøre ved det, eller hvordan jeg griber det an. Det er som en kode jeg ikke kan knække. Eller en rebus måske.. Så er det langt nemmere bare at at snuppe en småkage mere. Eller klippe hul på endnu en pose risengrød.

 

Der ER råd for det, og jeg VED at der findes måder at få sund og varieret kost på, som ikke kræver mere af mig, end jeg måske kommer til at kunne klare. Det arbejdes der hen imod med mine såkaldte hjælpere.

 

Det jeg hele tiden bare ikke kan forholde mig til er, hvorfor det er endt sådan? Det er til at få grå hår af.

 

Nå ja, det har jeg jo forresten allerede.. HA!

 

IMG_3265

 

 

 

Ej spøg til sige, så ER det sgu da sært. Synes jeg. At sådan noget kan ske.

45 kommentarer:

  1. Giver dig ret. Hjernen er en underlig tingest. Det er bare sært, det med maden, da du ellers er så kreativ med alt andet. Kram fra Vibeke. (-:

    SvarSlet
  2. Jeg har oplevet noget af det samme.
    Jeg var i flere år ude af stand til at lave noget som helst efter en opskrift. Det, der skulle være en hjælp blev en totalt uigennemskuelig labyrint. I de år blev der intet nyt eksperimenteret i mit køkken.
    Nu, hvor børnene er flyttet hjemmefra OG jeg er i varig behandling med lidt antidepressivt kan jeg godt prøve muligheder af igen. Men kan stadig stejle over en opskrift og finde den for uoverskuelig.
    Ét skridt ad gangen, søde Henriette, og husk at glæde dig over hver ting, der lykkes.

    SvarSlet
    Svar
    1. Et skidt ad gangen må være vejen frem, jeg ved det godt. Tak søde Krage :)))

      Slet
  3. Jeg tænker, at der jo ikke kan være plads til det hele derinde i knolden. Og du har så meget andet der fylder lige nu, så måske det ikke er så mærkeligt? Træls, helt sikkert, men nok meget naturligt... Men var der ikke noget med, at du kunne få noget mad hos naboen? Du var ikke meget for det, ved jeg, men det ku' være en start, og du behøver jo ikke blive hængende derinde?
    Mange tanker og kram,
    Maiken

    SvarSlet
    Svar
    1. Jo naboen, som er distrikspsykiatrien, har måltider jeg kan deltage i. Det koster et beløb pr måltid, ikke meget, men alligevel.. så det kan jeg ikke gøre så ofte endnu.

      Tak for ordene Maiken :-)
      kh

      Slet
  4. Kære Henriette!
    Jeg kender det godt, tab af færdigheder og undren! Jeg har i perioder ikke kunnet lave mad efter opskrifter, får nu af og til hjælp til syopgaver jeg har lavet hundrede gange før, når jeg så har fået det vist kan jeg huske det et stykke tid. Ens hjerne tager skade af stress og depression, hukommelsen smutter på afveje og selv forhenværende simple opgaver bliver uoverskuelige. Jeg har stået for en skolekantine og nu er jeg ved at dåne over at lave juleaften for min egne børn!!! Vi må blot erkende at der er et liv før stress mm og et andet liv efter. Glæd dig til at få hjælp til en sundere kost :-) Knus.

    SvarSlet
    Svar
    1. Ja, jeg ved at du ved, hvordan jeg har det. Det er frygteligt frustrerende til tider. Jeg vil bare gerne forstå, selvom det nok ikke er muligt. Tanken om at min hjerne har taget skade er også ret skræmmende, så det er noget jeg skal til at acceptere tror jeg. Har ikke helt vidst at det ku være det, som er årsagen. Men måske.. :-)
      Tak for din hilsen
      Henriette :-))

      Slet
  5. Hej smukke..... måske kan dine migræner have ødelagt færdighederne....eller du har haft små hjerneblødninger? Ikke alle kan mærkes ud over at miste de færdigheder, som du nævner.
    Hvis jeg var dig ville jeg få hoved scannet :-) Så er du sikker på der ikke er noget fysisk i vejen.
    Mht til mad..så kan du jo få mad udefra via ældreordningen (da du er førtidspensionist, kan du jo sagtens få det - og der vil du da have regelmæssig sund mad 2 x dagligt (frokost og aftensmad).
    God bedring med dig og håber der kommer en god løsning på dit problem, som jeg godt kan forstå må være smadder ærgeligt for dig.
    Kram fra Helle

    SvarSlet
    Svar
    1. Det der med at få maden udefra vil jeg lige undersøge. Vidste ikke at det var en mulighed :) Sidder med dit tæppe nu forresten.. har overvundet min skræk for at grise det til, og det ER bare så lækkert og lunt :-) TAK for det Helle
      Knus

      Slet
  6. Jeg har det på samme måde, og jeg er kun 37, så jeg tror det måske har noget at gøre med vores Borderline/at vi er sindslidende?

    Har aldrig skullet lave en masse mad, og har nok aldrig haft egentlig interesse for mad - For mig er det bare nødvendigt for at kunne overleve. Jeg nyder et godt måltid mad, når jeg er ude hos andre, men gider ikke bruge tiden på det herhjemme

    KAN sagtens, og jeg har både tid, penge og remedier til det, men interessen er der bare ikke - Eller, er det bare, at interessen for MIG ikke er stor nok, til at jeg vil bruge tiden på mig selv?

    Jeg er klart blevet mere og mere dårlig pga den manglende gode næring. Jeg er altid fysisk syg, og har det aldrig rigtig godt. Elsker grøntsager, men det tager bare så lang tid at forberede dem, så jeg får dem købt, men ikke brugt - Så dét er jeg stoppet med, da jeg ikke bryder mig om bevidst madspild

    Håber du snart finder en vej ud af det

    SvarSlet
    Svar
    1. Det har det helt sikkert også Jannie. Det er jo det der enten/eller... Førhen optog det mig 1000%, og i dag er det på minus 1000% :-) Men jeg forstår alligevel ikke den tabte evne.
      Knus Henriette :)

      Slet
  7. Så forsøger jeg lige igen. Men jeg glemte noget, så det passer måske meget godt. Det er en velkendt ting, at vedvarende depressioner og lignende kan give forandringer i hjernen og også hukommelsetab, og manglende funktionsevne. Har man haft det mange gange, og i det hele taget haft forstyrrelser af den art, er det nok ikke underligt, at det kan være sådan. Jeg har noget af det samme, og det er svært at forklare andre, hvor uoverskueligt/umuligt helt almindelige/simple opgaver kan være/føles.

    Nu håber, jeg denne kommentar går igennem, men det var det med forslag til lette retter. Jeg vil anbefale, du som jeg, når du har overskudet, laver en stor portion af noget, og så smider størstedelen i fryseren. Det kan væres supper (gerne grønsags, for at få noget af dem), gryderetter og pastasaucer. Istedet for det sukkerholdige, vil jeg anbefale dig, altid at have noget grønt til erstatning, her er gulerødder særligt gode, for de holder længe og smager (synes jeg) altid godt. Agurk, radisse etc. og hvad du kan lide og nå at få spist, ligesom frugt selvfølgelig, appelsin og æble har jeg altid ligesom banan er godt til den lidt søde tand. Hav også altid nødder/mandler, rosiner og andre tørrede frugter såsom dadler og abrikoser. Så kan man altid lave en lille snackskål af dem. Håber du kan bruge disse råd. Nu skynder jeg mig at kopiere denne hilsen, hvis det skulle gå i koks igen!

    SvarSlet
    Svar
    1. Min bostøttte skal helt sikkert hjælpe med at lave mad i store portioner, så jeg kan fryse ned af det. Tak for råd i det hele taget, og de opskrifter du smed af sted forleden :-)
      Knus
      Henriette

      Slet
  8. Stop nu lige en gang. Ikke at orke at lave mad, når man bor alene, er helt almindeligt, og hverken tegn på hjerneskade, hjerneblødning, sindslidelse eller anden sygdom. Der er bestemt ingen grund til at få hovedet scannet. Med mindre man søger, noget at fejle.
    Ældrecentrer, som jeg kan se, du næsten har til nabo, har ofte en cafe, hvor man også kan købe varm mad til at tage hjem. Når jeg besøger min gamle mor på plejehjem, køber jeg ofte mad med hjem der fra, da maden er lækker. Især deres salater er gode, og som enlig køber man ikke ind til salat med mange forskellige ingridienser som frugt, grønt, feta, nødder etc. for at blande en enkelt salat.
    Der er måske andre lignende kommunale cafeer lige i din nærhed. Det er ikke dyrt, og da slet ikke i sammenligning med hvad det ellers koster at købe ind til et måtid, man, når det kommer til stykket ikke gider lave, (kender det), og de nemme produkter er også dyre. Madlavning er et problem, når man bor alene, det er jeg sikker på, mange kender til. Det er nemmer at tage en kop kaffe og en smøg, mens man spekulerer over, hvad man dog skal spise, og om man overhovedet orker at starte hele menageriet. Spis sammen ordninger skulle være almindelige, så det kun var engang imellem man selv skulle igang med gryderne. Det betyder meget for velbefindet med et stort, godt tilberedt, vamt, varieret måltid hver dag. Jeg ville heller ikke kunne finde ud af opskrifter men det er ærlig talt, fordi jeg ikke gider. (Det samme med strikkeopskrifter. Jeg strikker meget efter mit eget hoved, det er sjovere). Hilsen fra Mette.

    SvarSlet
    Svar
    1. Kære Mette, der er så vidt jeg kan se ikke noget ældrecenter eller andet af den slags lige her i omegnen, men min nabo har tilbud om mad, som du jo også har læst. Det er distrikspsyk, og jeg vil nok benytte mig af det fra tid til anden. Det koster en lille sum, så det bliver ikke hver dag jeg kan det. Spis sammen ville være så dejligt, men desværre er jeg nok ikke selv særligt god til den slags ordninger fordi jeg på dagen ville aflyse og slet ikke komme afsted. Har ingen forklaring på, hvorfor jeg ikke bare GØR det. Går ud af min dør.. men jeg kan ligesom ikke.

      Knus knus :-)

      Slet
  9. Jeg tænker, at det du beskriver, er en tydelig beskrivelse af en stress-reaktion (man brænder hjernen lidt af hver gang). Og jep, man kan godt få stress på en førtidspension - især med dit sarte sind og de ting, du har været og er udsat for og måske også inderst inde en beklagelse over, at dit liv er havnet, hvor det er. Meget forståeligt, faktisk. Det kommer alt sammen igen, når du får lidt mere ro på og kan høre, hvad du selv tænker. Kh. S.

    SvarSlet
    Svar
    1. Ja, det er begyndt at gå op for mig, at muligheden for at min hjerne faktisk ku have taget skade er en mulighed. En gyselig tanke, men igen.. en forklaring som jeg så må forholde mig til. Sikke noget altså.. Tak for input og kh
      Henriette :)

      Slet
  10. For flere år siden blev der lavet en undersøgelse af, hvilke færdigheder man først mister. Og den færdighed som man mistede først, var at lave mad. De personer man undersøgte havde ikke skader i hjernen eller lignende. De havde "bare" været syge et stykke tid og havde derfor ikke lavet mad. Så det du oplever, er således ikke usædvanligt, når du ikke vedligeholder dine færdigheder. Så tænk over Mettes "kloge" indlæg. Der er stor sandhed og hjælp i det. kh Else

    SvarSlet
    Svar
    1. Det vidste jeg slet ikke! Det er besynderligt, men igen.. så har jeg da en forklaring, og det hjælper lidt, selvom jeg stadig synes det er møg irriterende :)

      Tak for input Else og kh

      Slet
  11. Efter at jeg mistede min mand og boede alene havde jeg det også sådan. Gad slet ikke lave varm mad til mig selv...en ostemad var som regel det som det blev til.
    Nogen gange en færdigsuppe i kop.
    Jeg har altid lavet mad til mange personer og har altid været super god til at finde på nye retter.
    Og hvis det ikke var for at jeg i dag deler hus med min datter og svigersøn..så havde jeg fremdeles levet på denne måde.
    I dag selv om jeg har min egen lejlighed så spiser vi sammen og skiftes til at lave mad.
    Jeg kan faktisk godt længte efter at slippe for varm mad en dag og sige skal vi ikke tage en pålægsdag..;-)
    Nu hverken ryger jeg eller drikker kaffe, men har hørt fra andre hvordan dette mætter.
    Det med at finde på synes jeg er det sværeste i dag, som sagt har jeg aldrig haft det problem før.
    Selvfølgelig er stress og sygdom en stor faktor også, det har jeg jo selv prøvet. Men hovedårsagen er nok at man er alene, ingen andre at nyde maden sammen med.
    Måske du bare et par gange om ugen kan tage i mod tilbudet om at spise inde hos naboen?
    De har sikkert en ugeplan over hvad der står på menuen..så kan du jo vælge forskelligt.


    Knus fra Lisbeth

    SvarSlet
    Svar
    1. Det har de, og jeg vil forsøge om jeg kan tage mig selv i nakken og gå derind. Det er da helt sikkert også fordi jeg kun er mig selv, da det jo virker helt fjollet at gå igang med potter og pander for noget der er overstået på ti min.
      Tak og knus Lisbeth :))

      Slet
  12. Har du en nabo, der har tilbudt, du kan spise med Henriette? Det har jeg ikke læst, selv om jeg ellers følger godt med :-) Bare det var mig! Hvis I kan finde ud af det, med at du betaler, hvad det koster dem med den ekstra portion, også så du ikke kommer i taknemlighedhedsgæld, er det da alletiders. Måske bare nogle få dage i ugen, så du også kan nå at få sovet ud :-) Et fast beløb hver uge for aftalte dage, mandag, onsdag, fredag, bare som eksempel. Det håber jeg I kan finde ud af, og gid det var mig, der havde den mulighed. Jeg har energi til mange timers havearbejde men en time i et køkken, det klarer jeg ikke. Hilsen fra Mette.

    SvarSlet
    Svar
    1. Naboen er distrikspsyk, som har måltider jeg kan deltage i. Det koster et lille beløb, så jeg kan ikke gøre det regelmæssigt, men jeg vil forsøge at gå derind fra tid til anden. Det MÅ jeg kunne :)

      Knus til dig Mette :)

      Slet
  13. Henriette, når man har det præcis sådan, som du beskriver det, kan det skyldes, at der er problemer med "eksekutiv-funktionen". Det handler ikke om at "gide", man kan simpelt hen ikke. Det er et "hjerneproblem" og kan have vidt forskellige årsager. Det bør udredes. Henvend dig til din læge.

    SvarSlet
    Svar
    1. Hej. Du lyder som om du ved hvad du taler om, og jeg er glad for din kommentar, men gid jeg da vidste hvem du var:) Nå, men jeg takker alligevel fordi du har taget dig tid til at skrive. Eksekutiv-funktion?? Hvad pokker er det?? Det må jeg hellere lige google.. Jeg vil nævne det for min læge næste gang jeg skal derhen. Tak og vh :-)

      Slet
    2. Executive dysfunction
      http://en.wikipedia.org/wiki/Executive_dysfunction

      Nogle vil rigtig gerne kalde det dovenskab - men de ved ikke hvad de taler om :-(

      Kan tilsyneladende ikke svar med min blog?
      Mvh
      Helle
      Ps. det er ikke mig som skrev ovenover.

      Slet
    3. Vi kan lige så godt tage det på dansk (dog med fremmedord) fra dansk Wikipedia:

      Eksekutivfunktion er et overordnet begreb for kognitive processer, som regulerer, kontrollerer og administrerer andre kognitive processer såsom planlægning, arbejdshukommelse, opmærksomhed, problemløsning, sproglig ræsonnement, kognitiv inhibition, kognitiv fleksibilitet, samt fastholdelse og skiftning kognitive strategier og initiering og monitorering af handlinger. Med andre ord refererer eksekutiv funktioner til ens evne til at regulere sin igangværende adfærd i forhold til omstændighederne.

      Slet
    4. Det skulle ikke være muligt uden hjælp f eks at planlægge, strikke og færdiggøre en sweater efter invaliderende skade i frontallapperne i hjernen, som Executive dysfunction udspringer af. Hilsen fra Mette.

      Slet
  14. Mange hilsener herfra, føler mig sikker på at du kan udvikle nogen af evnerne igen. Det skal nok gå langsomt fremad dette forår og denne sommer, så du er bedre rustet til næste vinter.
    En skam jeg ikke bor tæt på, jeg ville elske at have en lille madklub med dig.

    Mange hilsener Hanne (Århus).

    SvarSlet
    Svar
    1. En madklub ja.. DET ville være skønt Hanne :) Dejlig at høre fra dig og mange knuuuus :)

      Slet
  15. Hej Henriette
    "It takes one, to see one" eller hvad det nu hedder.
    Jeg tror ikke, du har mistet din færdighed. Det lyder som om, det handler om det du selv skriver, manglende energi og nedsat koncentration.
    Jeg håber, du får lidt mere energi og genvinder din evne til at købe ind og lave nærende måltider til dig selv, når der har været ro på og tingene har været stabile i en lidt længere periode.
    Jeg har læst her på din blog, at virkelig meget er sket i dit liv de sidste år, og du har taget store beslutninger og kæmpet hårdt. Efter 2 flytninger på et år er det meget naturligt at være stresset. Plus alt det andet du har kæmpet med.
    Det tager tid at få energien igen, så ro på og vær god ved dig selv.
    For mig virker det at lave mad til flere dage og fryse i portioner, så jeg kun skal lave mad et par gange om ugen. Ellers kan bostøtten måske hjælpe dig, indtil du selv kan igen.
    Jeg bor desværre også for langt væk til at kunne byde til middag.
    Mange hilsner M

    SvarSlet
    Svar
    1. Hej M. Mange tak for din hilsen, der er ingen tvivl om at jeg er brændt ud, det ved jeg også godt selv. Der er bare den her underlige tomme plads i hovedet, som jeg synes føles så underlig.
      Kh og god dag
      Henriette :)

      Slet
  16. Hjerneskader kommer ikke kun af ulykker, men også når man presses for hårdt over lang tid. Det er vel der du er.

    Jeg har droppet opskrifterne. Men med børn i huset, skal der jo serveres noget. Og så har jeg bare prøvet mig frem. Ind imellem går det godt, og metoden gentages mindst til den sidder fast.

    Hvis du gerne vil spise flere grøntsager, kan du kan prøve det her:
    Køb en frossen pose blandede grøntsager.
    Hæld halvdelen i en gryde sammen med en klat smør.
    Lad det stå med låg på
    på komfuret ved 4 eller 3
    i en halv til en hel time (det er ikke så vigtigt).

    SvarSlet
    Svar
    1. Nu forstår jeg også det jeg læser - Maden har du jo allerede hjælpere til at lære dig... ;-)

      Slet
    2. Hihi, ja nogle gange skal den lige sive ind :-)) Men ja, jeg har en som skal hjælpe mig igang igen, men jeg spekulerer over tingene som du ved. Og det går mig på. Tak for dine ord og jeg håber at du har det godt :)
      Knus knus

      Slet
  17. Med mange færdigheder gælder: Use it or loose it. Du skal nok komme efter det med maden igen, og så er det ikke mere besværligt at lave, så der også er nogle portioner til fryseren. I mellemtiden har Fakta i denne uge faktisk færdigretter lige til mikroovnen til 12 kroner. Det er ikke stor gastronomi, men dog nok en smule bedre end småkager og risengrød i ruller.

    SvarSlet
    Svar
    1. Jeg har været i Fakta :-))) For ja.. skide være med gastronomi og økologi. Jeg skal bare have noget varieret i skrutten. Tak for tippet :)

      Slet
  18. Der skrives rigtig meget om sunde og lette måltider, Men alt det er jeg sikker på at Henriette ved. Det kan også stresse rigtig meget ikke at kunne komme i gang. At spise hos naboen som er et ældrecentre, er ganske kostbart. Håber for dig at du har en god bostøtte og i tager små skridt. Jeg er selv hjemmevejleder/bostøtte. Jeg læser alt hvad du tænker og føler, måske kan jeg bruge det i mit arbejde. Ønsker for dig et tåleligt liv, og lad solen skinne på dig.

    SvarSlet
    Svar
    1. Helt rigtigt.. jeg ved det nemlig godt. Det er ikke et ældrecenter, men distriktspsyk. Det koster uanset det ene eller andet, et lille beløb som jeg ikke kan betale konsekvent mdr igennem, men jeg vil da forsøge at gå derind nogle gange. Tak for din kommentar, det er fedt at høre fra en som står på hjælpesiden og som måske kan lære lidt af hvad jeg skriver om. :-)))

      Slet
  19. Hvis Henriette pludselig ikke mere vidste, hvordan man strikker, eller hvordan en computer bruges, eller hvordan ting arrangeres, så de gør sig godt, ja så ville jeg blive bekymret. At man ikke længere kan lave mad, efter ikke at have dyrket det længe, og måske heller ikke har den største lyst, ser jeg ikke som et tegn på sygdom. Som jeg allerede har givet udtryk for, står madlavning til mig selv som enlig, meget langt nede på listen at det. jeg synes er spændende, jeg ungår det helst. Jeg kan få selv kartofler. der skal koges, til at brænde på, hvis jeg f eks er kommet igang med noget andet mere spændende. Hvor meget lyst har du til at lave mad i dit liv nu Henriette. Dengang du var den store køkkenkunstner havde du mand og børn, ikke? Hvor ligger din lyst til madlavning (nu i dit liv) sammenlignet med din lyst til at strikke f eks, fra 1 - 10 som man siger. Hvis den er langt nede, hvorfor så ikke bare affinde sig med det og finde alternativer måder at få daglig føde på, frem for at tvinge sig selv til at lave mad og opleve gentagende nederlag.
    Det er dyrt at være på fuld kost hos et ældrecenter, det er bestemt ikke det, jeg foreslag. Det handler kun om at finde måder Henriette kan få et varmt måltid en del af ugen, resten er jeg sikker på, Henriette selv kan klare allerede.
    Jeg har det svært med sygeligørelse af et helt forståeligt problem. Selv med små skridt og alverdens støttepersoner tror jeg ikke, lysten til madlavning kommer tilbage. Så skulle Prins Charming da pludselig komme til middag. Hilsen fra Mette.

    SvarSlet
    Svar
    1. Hej Mette.. Jeg føler mig faktisk ikke syg, som i SYG, nærmere handicappet. Du har dog også fat i noget der, for jeg har ingen lyst længere til mad og køkken og måltider. Jeg ryger sgu ned under skalaen og ligger på minus 0 haha. Det er sikkert en god forklaring på at jeg ikke kan komme igang og ikke længere finder ud af det, men jeg føler stadig at der er noget der er forsvundet, for normalt kan man jo godt selvom man ikke har lyst. Det er selve evnen der ikke længere er der. Evnen til at bruge de rigtige ting sammen, og til at få smag i maden feks. Igen... jeg føler mig ikke syg igængs forstand, men handicappet. Knus til dig Mette :)

      Slet
  20. Nu er det ikke kun maden jeg tænker på. Joh jeg ved at små skridt og gode støttepersoner kan hjælpe.

    SvarSlet
    Svar
    1. ;-) og jeg vil tage de små skridt et ad gangen og se hvor langt jeg kan komme :)

      Slet
  21. Hei Henriette . Næringstett mat som holder blodsukkeret stabilt er absolutt å anbefale. Det er etterhvert flere og flere som har blitt fri av sykdom ved kostomlegging. Naturlig og ren mat behøver ikke koste allverden... eks om du kjøper kraftben og koker næringstett kraft som basis til supper o.l. Rør geltain ut i vann og ta for å styrke mage/tarmslimhinner (kollagen) og for å bedre næringsopptaket. Bare et lite tips til enkel oppstart : ta en skje cocosolje og en skje upast. smør + kanel og litt uraf. salt i morgenkaffen (bullettproof coffie ) .. ditt blodsukker vil holde seg jevnt langt utover dagen... mao din kropp vil kjenne ro :) Linker med det samme til en norsk blogg http://sinnsstemninger.wordpress.com/about/

    Elfrid

    SvarSlet